Denne loggen er fra en stitur som startet lett og enkelt på sti, og som etterhvert ble ganske så strabasiøs når den gikk over i sykling utenfor sti. Strabasiøs – ja! Men ikke desto mindre veeeeldig morsom. Turen var på bare ti km, men ble gjort unna på hele fire timer inkludert mye fotografering og skuing langt ut i horisonten. Gautefall ligger i Telemark, ikke så langt fra tettstedet Drangedal og den verdenskjente artisten Sputnik. Hvis du liker guiden setter jeg stor pris på kommentarer i boksen helt nederst .

Stien begynner på toppen av slalombakken ved Gautefall. Hit kommer du ved enten å sykle eller kjøre opp til Rytterspranget fjellrestaurant, og så følge grusveien helt opp til toppen av heisen. Det er ikke greit å si hvordan det ser ut her om et par år, for det skal visstnok være store planer om å bygge ut feltet med 200 hytter. Litt merkelig at det er marked for det, siden slalombakken er noe av det mer puslete jeg har sett…

Uansett. Stien er blåmerket, og er ganske lett å få øye på. I begynnelsen går det stort sett ganske slakt oppover i retning sør med innslag av en god del fine crux å bryne seg på. Absolutt ikke vanskelig, og med litt god teknikk er det fullt mulig å komme gjennom alle uten å være nedi bakken. Landskapet er relativt åpent med noen busker her og noen furutrær der. Utenom det er stort sett alt basert på herlig svaberg. Det er derfor ikke nødvendig å følge stien overalt, men bare kaste seg i gang med svabergskjøring der hvor det måtte passe.

Som de fleste andre steder i Norge skyr folk å gå utenfor asfalt, og hvis de er der ute holder de seg godt plassert midt på grusveien i lysløypa. Du finner ingen lysløyper her, og derfor heller ingen folk. Tro meg – jeg var ute fire timer på lørdagen i pinsen og møtte ikke en person. Ikke skjønner jeg hvorfor disse stiene ikke gror igjen. Poenget med denne lille tekstsnutten er at hvis du skulle falle, og ikke kunne klare å komme deg videre, er det greit å ha med mobiltelefon eller noen medsyklister. Ikke regn med at noen finner deg der ute…

I det stien flater ut begynner du å få mulighet til virkelig storslagne skuer. Dette er nasjonalromantikk på sitt beste. Stien tverrvender deretter helt og går tilbake i retning slalombakkene. Det er jo ikke så gøy, og jeg tok derfor av fra den blåmerkede stien og ut i åpent landskap. Det er lett å se ut ifra kartet, for det er her knotingen begynner.

Knoting er kanskje et litt vel negativt ladet ord å bruke, for dette er knoting i positiv forstand. Man får litt følelsen av å oppdage nytt land. Det er svære områder med svaberg og enkelte furutrær, og absolutt ingen hytter, hus eller folk å se. Dette er selvsagt en illusjon, for slalombakken er bare få km unna.

Området er veldig lett å komme seg rundt noen steder, mens andre steder kan du bare glemme å sykle kontinuerlig. Vær obs, for enkelte partier kan plutselig bli helt sykt bratte. Da snakker vi om fall på bare noen få meter til flere ti-talls meter rett ned i steinura. Ifølge venner skal dette området visstnok være veldig bra å klatre i, og det skjønner jeg godt. Et sted så det fra avstand helt greit å komme seg fra A til B i en rett linje. Men det viste seg at mellom A og B var det en dyp ravine som vannet har brukt noen millioner av år på å grave seg ned i. Det er dårlig gjort av vannet når jeg må gå lange omveier for å komme meg frem . Well, that’s discovering!

På vei tilbake traff jeg på den T-merkede stien som går i retning av bilveien. Denne er grei å følge hvis du skal i den retningen. Passe smal og passe rask. Den går innom en ganske stor bekk som lager et rimelig flott vannfall. Her er det på tide å få frem kamera, men det har du jo selvsagt gjort en rekke ganger allerede.

Nå? Hva venter du på? Pakk snippsekken og vend nesa mot Gautefall. Hvis du vil laste ned GPS-sporet trykker du med høyre mus-knapp over HER, og velger “Lagre mål som…”.